I mange år bar jeg på en følelse av å være forlatt av Gud. Dette er historien om kallet, anfektelsene og hvordan nattverden og den katolske messen åpnet en vei jeg ikke hadde ventet å finne.
Kallet på jordet
Jeg vokste opp på en gård i en dal der det ikke bodde andre gutter på min alder. Familien var med i et pietistisk kristent miljø – vi var totalavholds, og jeg fulgte foreldrene mine til kirke og bedehus gjennom hele oppveksten. Forkynnelsen jeg hørte der var ofte radikal, med sterk vekt på omvendelse og et hellig liv. Jeg husker den ikke som noe fjernt eller abstrakt. Den festet seg i meg.
Den første gangen jeg kjente kallet, var jeg ennå ikke blitt tenåring. Jeg var ute på jordet sammen med søsknene mine og spredte kunstgjødsel mens jeg tenkte på hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Nærmest på spøk tenkte jeg: kanskje jeg skulle bli prest? I samme øyeblikk kjente jeg et stikk i hjertet. Jeg skjøv tanken raskt fra meg og fortsatte arbeidet.
Men tanken lot seg ikke skyve unna for godt. Den kom tilbake, gjerne som en enkel, påtrengende stemme: bli prest. Jeg regnet meg ikke som spesielt religiøs den gangen. Jeg hadde vansker med det jeg opplevde som en motsetning mellom skapelsesberetningen og det jeg lærte om Darwin, og trodde nok mer på vitenskapen enn på Bibelen, slik jeg forsto det da. Jeg var også sjenert, og tenkte at jeg umulig kunne holde en tale i fem minutter, langt mindre bli prest. Jeg fortalte meg selv at kallet bare var en slags psykologisk bieffekt av oppveksten min, ikke noe reelt. Men forklaringene holdt ikke. Jeg husker jeg gang på gang ble minnet om 1. Korinterbrev 1, versene om at Gud utvalgte det som var svakt og foraktet i verden – som om teksten selv nektet meg å bruke sjenanse og enkel bakgrunn som unnskyldning.
Kallet fulgte meg slik, med ujevne mellomrom, gjennom oppveksten.
Da stemmen ble borte
Det kom til et slags klimaks kort etter at jeg hadde fått brev om at jeg var tatt opp som student ved Norges Landbrukshøyskole (i dag NMBU). En kveld kjente jeg kallet spesielt sterkt, og jeg opplevde det som en siste anledning til å svare. Jeg sa til slutt ja til kallet, men ba samtidig Gud om at jeg likevel måtte få begynne ved NLH. Jeg opplevde at jeg fikk fred for å takke ja til studieplassen.
Dagen etter var kallet borte. Ikke svekket – borte. Jeg opplevde at jeg ikke lenger kunne angre, vende om eller gripe etter det som dagen før hadde vært så påtrengende. Jeg opplevde meg selv som forlatt av Gud, ikke i en vag eller poetisk forstand, men konkret og bokstavelig.
Jeg kjente allerede da til Pilgrimsvandring av John Bunyan, særlig skildringen av mannen i jernburet. Han mente at han hadde bedrøvet Ånden, stengt seg selv ute fra Guds løfter og blitt ute av stand til å angre. Jeg kjente meg igjen – ikke bare i overført betydning. Samtidig var jeg ikke helt uten håp: jeg hadde også lest tekster som hevdet at selve frykten for å være forlatt av Gud var et tegn på at man ikke var det – at fortapelsens visshet og fortapelsens frykt utelukker hverandre. Det ga en viss trøst. Men følelsen selv var der fortsatt, og var ubehagelig nok i seg selv, uavhengig av hva jeg intellektuelt visste om den.
Den fulgte meg i årevis.
Årene med anfektelse
Jeg begynte på meierilinjen ved Norges Landbrukshøyskole – i dag NMBU. Planen min var å fullføre der og siden ta noen fag ved Universitetet i Oslo for å bli bioingeniør eller noe lignende. Jeg valgte NLH fordi de fleste studentene der hadde landbruksbakgrunn som meg selv, og jeg trodde jeg ville finne meg bedre til rette blant dem enn blant studenter med mer urban bakgrunn. Identitetsproblemene fulgte meg likevel gjennom studiet, selv om jeg trivdes faglig og fikk gode karakterer i de fleste fag.
Etter NLH gikk jeg et år på Fjellhaug bibelskole. Jeg hadde egentlig kommet dit som følge av en misforståelse om hvilke eksamener jeg trengte for videre studier, men håpet samtidig at bibelskolen kunne hjelpe meg med de religiøse grubleriene som hadde fulgt meg i årevis.
Året på Fjellhaug var, om noe, enda mer preget av identitetsproblemer enn tiden på NLH. Samtidig var det en god ånd i klassen og på skolen, og jeg lærte mye. Undervisningen var strengt luthersk, sentrert om lov og evangelium, og det ble lagt stor vekt på at frelsen var ved nåden alene – uten noe tillegg. Jeg opplevde at lærerne så at jeg strevde med anfektelser, og at de prøvde å hjelpe meg gjennom å forkynne evangeliet så klart og rent som mulig. Det ga meg en viss trøst. Men det førte ikke til det gjennombruddet jeg selv håpet på – og som jeg tror lærerne også håpet å se hos meg. Jeg forlot Fjellhaug med en følelse av å ikke ha oppnådd det jeg kom for.
Jeg la planen om videre studier ved Universitetet i Oslo til side. Jeg hadde studert i mange år allerede og vegret meg for enda mer studielån. Jeg fikk etter hvert en stilling som konsulent ved et forsøkssenter for Norske Meierier, senere TINE, og der ble jeg resten av min yrkesaktive karriere.
Følelsen av å være forlatt av Gud, og ute av stand til å omvende meg, fulgte meg fortsatt. En periode var jeg i sjelesorg hos en prest i Ganddal menighet. Han rådet meg sterkt til å gå regelmessig til nattverd. Jeg fulgte ikke rådet med en gang – jeg følte meg ikke klar, og unngikk helst gudstjenester der nattverd ble servert. Noen år senere begynte jeg å gå fast i Hana menighet, som hadde nattverd annenhver søndag. Da ble det vanskeligere å unngå. Og jeg merket allerede da at nattverden ga meg noe – ikke at anfektelsene forsvant fullstendig, men noe reelt, noe utover det jeg fikk gjennom forkynnelsen alene.
Savnet ved alteret
Jeg giftet meg med en filippinsk kvinne som var katolikk, og vi begynte å gå sammen i den katolske kirken i Stavanger. Jeg var i utgangspunktet nokså likegyldig til den katolske kirken – jeg lette ikke etter noe der, og hadde ingen forventning om at det skulle bety noe for meg.
I begynnelsen gikk jeg til nattverd sammen med henne i hver messe. Etter hvert ble jeg klar over at jeg som protestant, etter den katolske kirkes ordinære praksis, ikke skulle motta kommunion. Jeg sluttet derfor å gå frem. Men jeg savnet det sterkt. Jeg satt igjen med følelsen av å gå glipp av selve høydepunktet i messen – det som, uten at jeg hadde ord for det ennå, var det jeg allerede hadde kjent en flik av gjennom nattverden i Hana menighet.
Det var dette konkrete savnet som fikk meg til å begynne å lese katolsk apologetikk. Argumentene skapte ikke savnet, men de hjalp meg til å forstå og prøve det jeg allerede hadde begynt å ane.
Erfaringen før argumentene
Det tok tid før jeg kunne sette ord på hva som egentlig skjedde. Men et sted underveis – gjennom nattverden i Hana menighet, gjennom savnet i den katolske messen og gjennom årene etter at jeg ble katolikk – gikk det opp for meg at jeg hadde lett på feil sted i alle disse årene. Jeg hadde lett etter en indre tilstand: en følelse av omvendelse, en visshet jeg kunne kjenne etter i meg selv og stole på. Og hver gang jeg lette etter den, fant jeg den ikke. Det var nettopp det som hadde anfektet meg – følelsen av at jeg burde kjenne noe jeg ikke kjente, og at fraværet av følelsen var et bevis på min egen fortapte tilstand.
Det som til slutt ga meg ro, var ikke en sterkere følelse. Det var noe utenfor meg selv – noe som ble gitt, uavhengig av om jeg kjente meg klar for det eller ikke. Nattverdens løfte var ikke skapt av følelsene mine. Det hvilte på Kristi handling, ikke på min evne til å frembringe den rette indre tilstanden. Dette løftet var ikke avhengig av at jeg hadde det rette gjennombruddet først. Og det var akkurat dette jeg hadde manglet et språk for i alle årene med forkynnelse om lov og evangelium: ikke en tvil om at frelsen var av nåde alene, men en dyp usikkerhet om hvordan jeg som menneske noen gang skulle kunne vite at nåden faktisk hadde nådd meg. I sakramentet fikk evangeliets løfte en konkret og kroppslig form som jeg kunne feste meg til når følelsene sviktet.
Over tid forsvant følelsen av å være forlatt av Gud helt. Ikke fordi jeg fant et bedre argument for at jeg ikke var det. Men fordi jeg fant noe som ikke spurte om jeg følte meg forlatt eller ikke, før det ga meg det jeg trengte.
Spørsmålene jeg tar med videre
Det er fristende å fortelle konversjonshistorien som en intellektuell reise: at jeg leste meg frem til den katolske kirkes sannhet, og deretter sluttet meg til den. Slik var det ikke for meg. Det var savnet ved alteret – ikke et argument – som fikk meg til å åpne de første katolske bøkene. Apologetikken kom som en bekreftelse på en bevegelse som allerede var i gang, ikke som årsaken til den. Jeg tror det er en ærligere fortelling enn den man ofte møter i konvertittlitteraturen, der argumentene gjerne får stå som drivkraften. For meg var det omvendt: erfaringen kom først, og forstanden fulgte etter for å undersøke om erfaringen kunne forsvares. Det kunne den, og i 2008 konverterte jeg.
Jeg har ikke skrevet dette for å forklare hvorfor lekmannsbevegelsen tok feil. Den bar meg i årevis, med reell trøst, gjennom kristne forfattere som Øivind Andersen, Ludvig Hope, Carl Fredrik Wisløff, Alfred Hauge, Ole Hallesby og flere, og gjennom prester og lærere som oppriktig ønsket å hjelpe meg. Jeg tror fortsatt at norsk vekkelseskristendom har gjort, og gjør, mye godt for enkeltmennesker og for samfunnet. Men jeg fant noe der det til syvende og sist ikke strakk til for meg – ikke i lære, men i det sakramentale liv.
Det er dette jeg vil undersøke videre på denne bloggen: Må den lavkirkelige arven forkastes når man blir katolikk? Kan den renses, utdypes og integreres? Er det noe i norsk vekkelseskristendom den katolske kirke trenger mer av? Og er det svakheter i lavkirkeligheten som katolsk teologi og sakramentalt liv kan møte, slik det møtte meg? Jeg har ingen ferdige svar. Men jeg har min egen historie som utgangspunkt, og jeg håper den kan være til hjelp for andre som bærer på lignende spørsmål.