I forrige innlegg skrev jeg om lekfolksengasjementet jeg kjente fra bedehuset og Hana menighet. Det leder videre til Hans Nielsen Hauge og et spørsmål som fortsatt utfordrer meg som katolikk: Kan et ulært og uordinert menneske bære et reelt kall til å tale Guds ord offentlig – og hvem har myndighet til å prøve og anerkjenne et slikt kall?

Hvem var Hauge, og hva utløste bevegelsen?

I 1796, mens han arbeidet ute på markene ved hjemgården i Tune i Østfold og sang «Jesus, din søte forening å smake», fikk Hans Nielsen Hauge det han senere beskrev som en overveldende erfaring av Guds kjærlighet og et kall til å tjene sin neste. Kallsopplevelsen fikk ham til å begynne å reise omkring og forkynne, formane og samle folk til bønn og bibellesning.

Det kontroversielle var ikke først og fremst at budskapet hans brøt med den lutherske bekjennelsen, men hvem som forkynte det: en ulært bondesønn, uten prestelig ordinasjon, som tok seg retten til å tale offentlig om tro og omvendelse. Konventikkelplakaten av 1741 forbød nettopp slike religiøse sammenkomster uten en autorisert prests tilsyn, og Hauge ble arrestert gjentatte ganger og til slutt holdt fengslet i flere år.

Det teologiske anliggendet: Det allmenne prestedømme i praksis

Hauges virksomhet kan forstås som en radikal praktisering av læren om det allmenne prestedømmet. Alle kristne hadde ansvar for å vitne, formane og hjelpe sin neste; Hauge lot dette ansvaret få en offentlig og organisatorisk form som den dansk-norske statskirkeordningen ikke gav rom for.

I denne kirkeordningen var offentlig forkynnelse og religiøse sammenkomster underlagt prestelig kontroll. Det allmenne prestedømmet gav derfor ikke i praksis den enkelte en fri offentlig forkynnelsesrett. Hauges virksomhet utfordret både presteskapets praktiske forkynnelsesmonopol og myndighetenes kontroll med religiøse sammenkomster.

Fruktene: Hva Hauge-bevegelsen faktisk skapte

Hauges forståelse av lekfolkets kall begrenset seg ikke til møter og forkynnelse. Den kom også til uttrykk i arbeid, næringsvirksomhet, omsorg og organisering. Bevegelsen gav vanlige mennesker erfaring med ansvar og ledelse og fikk følger langt utover det rent kirkelige.

Har katolsk teologi språk for dette?

Katolsk teologi mangler ikke et språk for lekfolkets åndelige ansvar. Det annet vatikankonsil lærer at alle døpte deltar i Kristi prestelige, profetiske og kongelige oppdrag. Lekfolk er ikke bare mottakere av prestens tjeneste, men vitner, evangelister og aktive deltakere i kirkens sendelse. De kan undervise, drive katekese, grunnlegge apostoliske fellesskap og i bestemte situasjoner også få tillatelse til å forkynne i kirken.

Forskjellen ligger derfor mindre i om lekfolk kan forkynne evangeliet, og mer i hvordan deres kall forholder seg til kirkens ordinerte lære- og hyrdeembete.

Hvor går den katolske grensen?

Det radikale hos Hauge var ikke at han forkastet presteembetet, men at han utfordret presteskapets praktiske monopol på forkynnelse og åndelig veiledning. Gjennom sin virksomhet hevdet han at et ulært og uordinert menneske kunne være kalt av Gud til å tale offentlig, formane andre og bygge kristne fellesskap.

Katolsk teologi kan romme mye av dette. Lekfolk kan ha et virkelig kall til å tale Guds ord og ta selvstendige apostoliske initiativ. Men dette kallet skal utøves i fellesskap med kirkens hyrder, ikke som en selvautorisert læremyndighet på tvers av dem. Den virkelige forskjellen gjelder derfor ikke om lekfolk kan være kalt av Gud, men hvordan dette kallet skal prøves, anerkjennes og innpasses i kirkens synlige fellesskap.

Her taler den haugianske arven og katolsk ekklesiologi ikke helt samme språk. Hauge handlet ut fra et indre kall som han mente forpliktet ham til å forkynne, selv når de kirkelige og sivile myndighetene forsøkte å stanse ham. Katolsk tradisjon vil på sin side spørre hvordan et slikt kall forholder seg til den myndigheten kirken mener Kristus har gitt apostlene og deres etterfølgere. Det finnes ingen enkel katolsk oversettelse av den haugianske dristigheten, men heller ikke en enkel katolsk avvisning av den.

Hva bevegelsen etterlot, og hva jeg selv tar med

I forrige innlegg skrev jeg om det flate lekfolksengasjementet jeg fant i Hana menighet – lekfolk som ledet gudstjenester og holdt taler, på en måte som lignet bedehuskulturen jeg vokste opp med. Det er fristende å se dette som en del av den brede norske lekmannstradisjonen som Hauge og haugianerne bidro sterkt til å forme, videreført gjennom generasjoner av norsk kristenliv, langt utover haugianernes egne rekker.

Har jeg funnet noe tilsvarende i katolsk sammenheng? Ikke i samme form. Men spørsmålet Hauge stilte – om det ulærte, uordinerte mennesket kan bære et reelt kall til å tale Guds ord til andre – er ikke et spørsmål jeg har lagt bak meg. Det er snarere et av de stedene der jeg fortsatt kjenner at min nye kirke og min gamle arv ikke helt taler samme språk.