Rosenius og nattverden som legemiddel

Det ville vært enkelt å fortelle denne historien som om jeg først oppdaget nattverden etter at jeg begynte å interessere meg for Den katolske kirke. Men det ville ikke være sant. Jeg kjente tanken om nattverden som nådemiddel og legemiddel lenge før jeg ble katolikk. Jeg hadde blant annet møtt den hos Carl Olof Rosenius, en av de forkynnerne som har betydd mest for norsk lavkirkelighet.

Problemet var ikke at legemidlet var ukjent. Problemet var at jeg brukte det for sjelden.

En forkynner for den anfektede

Carl Olof Rosenius levde fra 1816 til 1868 og var en av de viktigste skikkelsene i den skandinaviske vekkelseskristendommen. Gjennom tidsskriftet Pietisten, oppbyggelsesbøker og andakter fikk han betydning langt utover Sverige, ikke minst i norske bedehusmiljøer.

Rosenius skrev særlig for mennesker som strevde med skyld, tvil og anfektelse. Han visste hvor lett et menneske kan bli opptatt av sin egen tro: Er den sterk nok? Er angeren dyp nok? Har omvendelsen vært ekte?

Svaret hans var ikke at mennesket måtte grave enda dypere i sitt indre. Blikket skulle vendes mot Kristus og det Gud har sagt. I en betraktning for 22. juni skriver han om å holde fast ved Guds ord slik det lyder, enten følelsen er «ljuf eller bitter».

Dette var ikke ukjente tanker for meg. Jeg hadde hørt dem gjennom forkynnelsen jeg vokste opp med, og jeg forsøkte å leve etter dem.

Men det er én ting å vite hvor man skal rette blikket. Det er noe annet å finne fotfeste når livet også preges av uro, ensomhet og spørsmål om hvor man egentlig hører hjemme.

Jeg kjente allerede legemidlet

Det jeg også kjente til, var at Rosenius skrev om nattverden som et legemiddel for svake mennesker.

I Guds ord og Guds ånd, utgitt av Lunde Forlag i 1978, husker jeg særlig et kapittel mot slutten av boken. Der møtte jeg tanken om at den som er syk, ikke skal vente med å bruke medisinen til han først er blitt frisk.

Det er et bilde som er lett å forstå, og vanskeligere å leve etter.

For i troslivet kan det motsatte virke rimelig: Først må jeg få orden på meg selv. Først må jeg bli mer alvorlig, mer oppriktig eller mer samlet. Deretter kan jeg komme til nattverden.

Rosenius snur dette på hodet. I en betraktning for 7. februar skriver han at «nattwarden är, liksom Guds ord, ett nådemedel». Han sammenligner den engstelige nattverdgjesten med en syk person som vegrer seg for å gå til legen nettopp fordi sykdommen er alvorlig.

Det gir ikke mening å holde seg borte fra hjelpen fordi man trenger hjelp.

Denne tanken hadde altså ikke gått meg hus forbi. Jeg visste at nattverden ikke først og fremst var en belønning for mennesker som hadde fått orden på troslivet. Jeg visste at den kunne være til hjelp nettopp for den som strevde.

Likevel ble den ikke en naturlig og regelmessig del av mitt eget liv.

Et nådemiddel som ikke alltid kom med

Hvordan kunne det ha seg?

En del av forklaringen ligger kanskje i forskjellen mellom det en tradisjon lærer, og det som faktisk får størst plass i praksis.

Rosenius kunne skrive sterkt og tydelig om nattverden når temaet først var oppe. I en betraktning for 27. juli beskriver han nattverden som en virkelig forening med Kristus. Et annet sted omtaler han sakramentene som «hwilohyddor wid wår wäg»: hvilehytter langs veien.

Men i mange andre sammenhenger er det forkynnelsen, løftet og troen på ordet som står i sentrum. Det betyr ikke at nattverden fornektes. Det betyr bare at den ikke alltid blir like synlig i den daglige sjelesorgen.

Egil Sjaastad har undersøkt noe av denne forskjellen mellom Rosenius og senere roseniansk sjelesorg. I artikkelen «Saliggjørelsens orden» i roseniansk sjelesorg viser han hvordan dåpen kan være tydelig til stede hos Rosenius, men få mindre plass i et senere sjelesørgerisk materiale han undersøker.

Undersøkelsen handler her særlig om dåpen, ikke om min egen nattverderfaring. Men den peker på en forskjell som jeg også kjenner igjen: Et nådemiddel kan være fullt ut anerkjent i læren uten å bli like tydelig brukt i praksis.

Slik opplevde jeg det også med nattverden. Den var der. Jeg visste hva den skulle være. Men den ble ikke alltid trukket fram med samme selvfølgelighet som forkynnelsen.

Rådet jeg ikke fulgte

En prest i Ganddal menighet gav meg en gang et råd som i ettertid virker svært nærliggende: Jeg burde gå regelmessig til nattverd.

Han sa altså ikke noe som egentlig stred mot det jeg allerede hadde lest hos Rosenius. Tvert imot satte han ord på den praktiske konsekvensen av det jeg visste.

Likevel fulgte jeg ikke rådet med en gang.

Jeg følte meg ikke klar, og jeg forsøkte helst å unngå gudstjenester der det var nattverd. Det er en smule paradoksalt. Jeg hadde lest at den syke ikke skal vente med å bruke legemidlet. Likevel oppførte jeg meg som om jeg måtte bli bedre først.

Dette var heller ikke bare et spørsmål om frelsesvisshet. Jeg levde med uro og en følelse av ikke riktig å vite hvem jeg var, eller hvor jeg hørte hjemme. Jeg visste at jeg ikke skulle lete etter frelsen i mine egne følelser. Men den kunnskapen løste ikke uten videre alt det andre som var vanskelig.

Kanskje var det nettopp derfor jeg trengte mer enn enda en påminnelse om hva jeg burde tenke. Jeg trengte noe jeg kunne komme tilbake til. Et sted der hjelpen ikke bare ble forklart, men også gitt.

Da det ble vanskeligere å holde seg unna

Noen år senere begynte jeg å gå fast i Hana menighet. Der var det nattverd annenhver søndag.

Det gjorde det vanskeligere å opprettholde den gamle strategien med å velge bort gudstjenester der nattverden ble feiret. Etter hvert ble jeg derfor også mer regelmessig med.

Og jeg merket at det betydde noe.

Ikke slik at alle anfektelser forsvant. Ikke slik at én enkelt nattverd løste spørsmålene om identitet, tilhørighet eller retning. Men jeg opplevde at nattverden gav meg noe jeg ikke på samme måte fikk gjennom forkynnelsen alene.

Her er det viktig å uttrykke seg presist. Jeg mener ikke at Guds nåde kan måles etter hvor sterkt man føler den. Jeg mener heller ikke at nattverden virker som en medisin med en enkel og forutsigbar dosering.

Men det er forskjell på å kjenne til et legemiddel og å la det bli en del av livet. Når nattverden fikk en mer fast plass, fikk den også mulighet til å prege meg over tid.

Det jeg hadde visst i teorien, begynte langsomt å bli erfaring.

Da savnet ble umulig å overse

Senere begynte jeg å gå i katolsk messe sammen med min filippinske kone.

I begynnelsen mottok jeg også kommunion, uten å forstå at Den katolske kirke har egne regler for hvem som kan motta den. Da jeg ble klar over dette, sluttet jeg.

Det var da savnet ble tydelig.

Jeg hadde kanskje tidligere sett på nattverden som noe jeg kunne velge bort dersom jeg ikke følte meg klar. Nå oppdaget jeg at fraværet av den gjorde vondt. Noe jeg en gang hadde brukt for sjelden, var blitt så viktig at jeg merket det når jeg ikke lenger kunne ta imot.

Dette var ikke den eneste grunnen til at jeg begynte å undersøke Den katolske kirke nærmere. Men det ble en viktig del av bevegelsen som til slutt førte til at jeg ble katolikk i 2008.

Overgangen handlet derfor ikke om at jeg plutselig oppdaget noe helt ukjent. Den handlet også om at noe jeg allerede kjente, ble umulig å skyve ut i utkanten av troslivet.

Mer enn en følelse

Den katolske kirke lærer at eukaristien styrker forbindelsen med Kristus og nærer troslivet. I Den katolske kirkes katekisme, avsnitt 1391–1393, beskrives kommunionen som åndelig næring for det livet som er gitt i dåpen.

Men dette betyr ikke at nattverden er en automat som leverer en bestemt følelse hver gang.

Katekismen understreker også at nåden ikke uten videre kan avleses i følelsene våre. I avsnitt 2005 står det at vi ikke kan bygge vissheten om nåde på det vi føler eller gjør.

På dette punktet er avstanden til Rosenius mindre enn man kanskje skulle tro.

Samtidig betyr ikke dette at sakramentene er uten betydning for livet slik det faktisk erfares. Det som mottas jevnlig, kan gradvis skape en annen rytme. Det kan gi et menneske noe å vende tilbake til når tankene går i ring.

For min del handlet det ikke bare om nattverden isolert. Det handlet også om messen, fellesskapet, kroppens deltakelse, bønnene og opplevelsen av å høre til i noe større enn mitt eget indre.

Ekteskapet betydde også mye. Ensomheten ble mindre. Livssituasjonen forandret seg. Jeg vil ikke late som om alt kan forklares med én enkelt faktor.

Men jeg tror heller ikke det er tilfeldig at det sakramentale livet over tid fikk betydning for noe som forkynnelsen alene ikke hadde klart å løse.

Nattverden er ikke for den likegyldige

Når Rosenius beskriver nattverden som et legemiddel for den syke, betyr det ikke at alle spørsmål om forberedelse og holdning blir uviktige.

Han advarer også mot selvbedrag og mot å komme til nattverden uten vilje til omvendelse. I en betraktning for 10. oktober understreker han alvoret i hvordan nattverden mottas.

Det samme gjelder i katolsk tro. Kirken skiller mellom den som kommer med sin svakhet og sitt behov, og den som bevisst avviser det livet sakramentet kaller til. Kommunionen forutsetter både kirkelig fellesskap og en mottakelse som tas på alvor.

Poenget er altså ikke at den syke ikke trenger legen. Poenget er at den syke ikke skal kreve av seg selv å være frisk før han søker hjelp.

Det er forskjell på å være svak og å være likegyldig.

Fellesskap uten å viske ut forskjellene

Dette betyr heller ikke at Rosenius uten videre kan gjøres til katolsk teolog.

Han sto i en luthersk tradisjon, og det finnes reelle forskjeller mellom luthersk og katolsk forståelse av nattverden, messen og kirkens autoritet.

Den katolske kirke beskriver for eksempel messen som en sakramental virkeliggjøring av Kristi ene offer. Det betyr ikke at Kristus ofres på nytt, eller at mennesker skal gjøre opp for sine synder gjennom egne prestasjoner. I Katekismens avsnitt 1362–1368 knyttes messen til det ene offeret som allerede er fullbrakt.

Men dette er likevel et område der tradisjonene ikke uttrykker seg identisk, og forskjellene bør ikke skjules.

For meg ligger forbindelsen et annet sted: i overbevisningen om at Kristus møter mennesker som trenger ham, og at nattverden ikke først og fremst er menneskets gave til Gud, men Guds gave til mennesket.

Rosenius hjelper meg derfor ikke til å overse forskjellene. Han hjelper meg til å forstå hvorfor overgangen fra bedehus til messe ikke bare var et brudd.

Legemidlet var der hele tiden

Når jeg leser Rosenius i dag, ser jeg derfor ikke tilbake på en forkynner som manglet forståelse for nattverden.

Jeg ser en mann som visste at anfektede mennesker trenger mer enn krav om å ta seg sammen. Han visste at evangeliet ikke bare skal forklares, men gis til den som trenger det. Og han visste at nattverden kan være et legemiddel for mennesker som ellers blir stående fast i sitt eget.

Det jeg ikke fullt ut forsto den gangen, var hva det betyr å la dette legemidlet få en fast plass i livet.

Det betyr ikke at jeg skulle ha forventet en umiddelbar og målbar virkning. Det betyr heller ikke at alt ville vært annerledes dersom jeg bare hadde gått oftere til nattverd tidligere.

Men jeg tror jeg lenge undervurderte forskjellen mellom å vite at hjelpen finnes, og å leve slik at man faktisk vender tilbake til den.

Den forskjellen har gjort noe med hvordan jeg leser Rosenius i dag.

Legemidlet var der hele tiden. Det tok bare lang tid før jeg begynte å bruke det.

Rosenius og legemidlet jeg brukte for sjelden